Tanker om suksess og fiasko

Å frigjøre seg fra suksessfortellingen

I min ordbok finnes ikke ordene suksess og fiasko. Jeg bruker dem ikke til å vurdere meg selv eller andre. For meg handler det om hvorvidt mennesker er vakre eller ikke (i estetisk forstand).

Jeg har aldri brydd meg om karakterene mine på skolen. Enten jeg gjorde det bra eller dårlig, følte jeg aldri eufori eller sorg av den grunn. Jeg mener ikke at et stykke papir med et tall kan definere meg. Jeg bryr meg heller ikke om andres jobber er bedre enn min, eller om de tjener mer. Om andre roser eller kritiserer meg, påvirker det i all hovedsak ikke min selvfølelse. Helt siden jeg kan huske, har min kjerne / min følelse av egenverdi vært relativt stabil, uavhengig av ytre anerkjennelse.

Fra jeg var liten, hadde jeg også en vane med å spørre venner og klassekamerater rundt meg hva de syntes og mente om meg. Men dette var ikke for å rokke ved min egenverd; snarere tvert imot: det var kun for å samle informasjon, for å forstå mitt eget avtrykk og ringvirkninger i verden, og for å sammenligne dette med mitt indre syn på meg selv. Hvis det er et stort avvik mellom ytre og indre selvvurdering, er det definitivt noe som er feil – det kan være ekstrem selvovervurdering eller ekstrem selvundertrykkelse, og det krever forbedring. Hvis avviket derimot er lite, er denne tilstanden svært sunn, noe som indikerer indre ro og selvaksept.

Mesteparten av livet mitt har jeg vært i denne relativt sunne og fredfulle tilstanden. Hvorvidt noe jeg gjør er en suksess eller en fiasko, er ikke slik jeg tenker eller definerer det. Hvis man stadig bruker slike begreper, vil man bare bli fanget i suksessfortellingen og måtte bevise sin egenverdi igjen og igjen. Jeg ønsker å frigjøre meg fra slike målestokker og skape min egen vektskål, som jeg kan bruke til å observere og forstå meg selv, og samtidig til å se andre fra et rikere perspektiv.

Å stille spørsmål og løse problemer

Hvordan handler man etter å ha frigjort seg fra suksessfortellingen?

For meg er det viktigste å stille spørsmål og løse problemer. Og «problemer» kan deles i to: «problemer verdt å løse» og «problemer som ikke er verdt å løse». «Problemløsning» kan igjen deles i to: «problemer som allerede er løst» og «problemer som ennå ikke er løst». Først og fremst er det viktig å identifisere hvilke problemer som er viktigst for meg, og som er verdt å bruke tid og energi på å løse.

Deretter handler det om å løse problemet. Hvis et problem virkelig er viktig og verdt å løse, så er det bare å handle. Målet med handlingen er da kun én ting: å løse problemet. Alt annet som ikke er direkte relatert til problemløsningen, er uvesentlig. La oss si at jeg vil løse spørsmålet om frihet. Da har en enkelt eksamenskarakter, en jobb i et stort selskap, ekteskap, barn, eller å bli i hjemlandet, ingen som helst betydning for å løse frihetsproblemet. Da er disse tingene fullstendig uinteressante for meg. Å kaste bort et sekund av min tid eller en smule følelser på slikt, ville være å kaste bort livet mitt. Derfor ville jeg aldri gjøre det, ikke engang tenke tanken.

Ett og samme problem har utallige løsninger. Nøkkelen er å finne en løsning som fungerer, og som passer for deg selv.

Å stille de rette spørsmålene

Hvis et problem rett og slett ikke lar seg løse, bør du revurdere: a. Kan dette problemet virkelig løses? Eller er det et problem som i utgangspunktet ikke kan løses? b. Er dette problemet virkelig verdt å bruke så mye tid, energi og følelser på å løse? Eller kan du gå tilbake til start, endre problemstillingen, og fortsette derfra?

Hvis det er a: Mange lider fordi de tviholder på uløselige problemer. De ønsker å løse dem, men i realiteten finnes det ingen løsning. For eksempel er det alltid noen som vil løse dødens problem, som ikke aksepterer det uunngåelige faktum at alle skal dø. Det er også alltid noen som vil tvinge andre til å akseptere deres synspunkter, som ikke aksepterer at alle kan ha ulike tanker og ideer. Og det er alltid noen som vil tvinge folk som ikke liker dem til å like dem, ellers blir de ubeskrivelig ulykkelige.

Disse menneskene tar seg selv altfor høytidelig. Uansett hvor dyktig du er, må du respektere verdens grunnleggende objektive lover og fysikkens grunnleggende prinsipper.

Hvis det er b: Mange ønsker å løse problemer, men de stiller alltid feil spørsmål. Alt de gjør fører til lidelse, de er ikke i harmoni med seg selv, og deres selvvurdering og ytre vurdering stemmer aldri overens. Slike mennesker er enten ekstremt selvkritiske, ekstremt arrogante, eller de svinger frem og tilbake mellom disse to ytterpunktene.

Disse menneskenes selvvurdering er sterkt avhengig av ytre anerkjennelse, samt materielle standarder som rikdom i den objektive verden. Derfor ser man at noen som gjør det bra på eksamen, tjener mye penger, eller får en liten posisjon, blir ekstremt arrogante og overlegne, men når de møter noen sterkere, vil de nesten krype i støvet. De svinger mellom ekstrem selvkritikk og arroganse, sammenligner seg selv hele tiden, og finner aldri sann indre ro. Eller de følger alltid samfunnets og andres vurderingssystemer, ønsker å være perfekte i hvert eneste system: å være et perfekt barn som utmerker seg på alle områder, ha en perfekt jobb, være en perfekt ektefelle, oppdra perfekte barn, være absolutt pliktoppfyllende overfor foreldre, og ønske at neste generasjon gjentar denne «perfekte» prosessen. Men de bruker sjelden tid og energi på å granske seg selv, på hva de egentlig trenger og ønsker. Slike mennesker er ofte svært ulykkelige, med en alvorlig ubalanse mellom indre og ytre vurderinger, og de klarer ikke å finne indre harmoni og ro.

Hvordan man stiller spørsmål er også en kunst, men mange kan det rett og slett ikke, for skolene underviser jo ikke spesifikt i det. Selv om det finnes bøker som «Hvordan stille spørsmål», vil nok folk neppe lære det bare ved å lese. Dette er en praktisk disiplin som må læres gjennom praksis.

For å oppnå en tilstand av stabile egenverdier, selvaksept, fravær av arroganse eller ekstrem selvkritikk, og et indre kompass som ikke lett lar seg rokke av ytre fristelser – denne tilstanden av indre fred – krever det selvsagt kontinuerlig øvelse og vedvarende streben.

Det er litt som med helse: det er ikke et mål, men en tilstand. Det handler ikke om å nå alle kroppens målverdier for så å kunne glemme alt. Nei, man må opprettholde en god livsstil over tid, så vil kroppen naturlig holde seg frisk. Skulle man avvike en gang iblant, er det bare å finne tilbake. Det samme gjelder for ens følelse av egenverdi.

Livet blir enklere, målene blir klarere, og det blir ikke for vanskelig å handle. Indre konflikter reduseres, livet har sine oppturer og nedturer, og relasjoner kommer og går. Selv da vil det å tilbringe tid med seg selv mest handle om indre fred og lykke.

Om skapelse

Mennesker, spesielt skapende mennesker, må nødvendigvis sette av rikelig med tid til alenehet / til å leve alene. I lengre perioder med alenehet kan man oppnå dypere introspeksjon, selvransakelse, og engasjere seg i mer dyptgående tenkning og skapelse. Hvis man tilbringer lang tid med mennesker man ikke liker, vil mesteparten av ens energi gå til indre konflikter, og man får ikke tid til å tenke. Og hvis man tilbringer hele dagen med mennesker man liker, vil man stadig vekk la umodne tanker slippe ut, og dyp tankevirksomhet vil forsvinne i luften.

Kanskje noen er villige til å gjøre seg selv til et spøk, under påskudd av å bringe glede til andre. Men gleden ved lek og moro er himmelvidt forskjellig fra gleden ved å håne og tråkke på andre. Uansett vil jeg ikke ha noen av delene. Hvis jeg absolutt må bli kjent av verden i en bestemt rolle, håper jeg å bli anerkjent som en seriøs skaper, maybe som en vitenskapsmann or kunstner.

Jeg ønsker ikke at min eksistens skal oppløses i spøk. Jeg trenger ikke å bli løftet opp, vil absolutt ikke bli tråkket ned, og ønsker heller ikke å være noens bakgrunn. Jeg er bare meg. Jeg bare er. Jeg blir bare sett. Jeg trenger ikke at mange ser meg, for jeg tror ikke det er ekte «å se». Jeg krever heller ikke at de som ser meg, er mine samtidige. Det kan like gjerne være neste generasjon, eller generasjonen etter det igjen.