Monet-utstillingen i Tokyo: Fra plager med grå stær til udødelige penselstrøk
For noen dager siden, i siste liten, fikk jeg endelig sett Monet-utstillingen jeg hadde gledet meg sånn til. Monet er en av mine absolutt favorittmalere, og min favoritt blant impresjonistene.
Jeg tenkte at hvis så mange mennesker om et par hundre år kom til å sette pris på verkene mine på denne måten i et kunstmuseum, ville jeg garantert bli så lykkelig at jeg ikke kunne la være å sparke opp lokket på kisten min.
Denne Monet-utstillingen, som regnes som den største i Japans historie, viste frem 64 originale verk. Bortsett fra noen få skisser, var resten svært betydningsfulle arbeider. Rundt 50 av verkene kom fra Monets museum i Paris, og ble vist sammen med malerier fra Tokyos nasjonale museum for vestlig kunst og andre japanske samlinger, noe som var helt fantastisk.
Selv om jeg sto i kø i halvannen time før jeg endelig fikk kjøpt billett, var dette definitivt den beste utstillingen jeg har sett på mange år. Jeg leide en audioguide, og selv om det var mange mennesker foran hvert eneste verk i salen, forsvant jeg inn i min egen verden så snart jeg tok på meg hodetelefonene – rett inn i Monets verden.
Utstillingen var delt inn i fire saler og fem kapitler. Den fortalte historien om Monets opprinnelige intensjon med vannlilje-temaet, hvordan han skapte dammen, og videre gjennom krig og plagene med grå stær. Jeg så ikke bare verkene, men en hel sjelens historie.
Jeg likte de første kapitlenes ro og rike farger. Monet la mye arbeid i å skape vannliljedammen, og man kunne se hvordan lyset og skyggene endret seg på vannliljene dag for dag. Man så vannliljer, men kunne samtidig føle morgen og kveld, og den flammende solnedgangen. Det var en kombinasjon av ro og rikdom, der det grove skjulte fine detaljer.
Jeg likte også de to siste kapitlene, som dekket Monets senere år. Her møtte man avmakt og smerte fra Første verdenskrig, og ikke minst plagene med grå stær. Bildene og fargene ble villere og mer utemmede, men midt i villskapen kunne man likevel se Monets fine følelse for livet og skjønnheten – det var en kamp mot skjebnen, en sorg over de lidende menneskene i krigen.
I sine siste år var Monet sterkt plaget av øyesykdom. I årene han skapte verkene knyttet til Den japanske broen, forverret grå stæren hans seg. Da Monet var 93, var høyre øye nesten blindt. Etter operasjonen fikk han noe syn tilbake, men han led fremdeles av en sterk gulgrønn fargetone i synsfeltet. Likevel fortsatte han å male.
«Når en sanger mister stemmen, pensjonerer man seg. Når en maler opereres for grå stær, må man gi opp å male. Men å gi opp å male er det siste jeg kan gjøre.»
Jeg elsket de bildene av gråtepiltrær. Det var flere enorme piletrær, sett litt nedenfra, uten himmel. Hele bildet var fylt av disse trærne, med røde stammer som sto ruvende midt i bildet, veldig iøynefallende. Så kom den overveldende følelsen av piletrær overalt, en gigantisk tilstedeværelse som nesten strømmet ut av lerretsrammen og traff publikum rett i sjelen.
En anekdote: Tre japanere besøkte Monets atelier og så ham male nettopp disse piletrærne. En av dem ble nysgjerrig og spurte: «Denne kontrasten mellom de røde stammene og de grønne pilebladene – er fargene virkelig riktige?»
Monet svarte: «Du vet, mine gamle verker som dere nå synes har vakre farger, ble en gang alltid kritisert for å ha merkelige farger. Så selv om disse fargene kanskje virker merkelige for deg nå, vil folk en dag i fremtiden utbryte: ‘Disse fargene er jo så vakre!’» Well, my old paintings which you now creates? as having beautiful colors used to be criticized by people as having strange colors. So although these colors may seems strange to you now, people in the future will come to see they are indeed really beautiful colors.
Noen år etter Monets død ble hans vannlilje-relaterte verker utstilt på museer, og de tok publikums hjerter med storm.
Monet hadde anlagt en rosegang langs vannliljedammen. Serien med tre verk, «Huset sett fra rosehagen», var den siste serien han fullførte i sitt liv. Fargene var så vakkert blandet! I øvre venstre hjørne skimtet man huset – stedet han hadde bodd i over 40 år.
Det var så vakkert sett herfra.
«Før eller siden vil alt jeg ser, bli forvridd og forvirrende. Slikt er uutholdelig. Hvis jeg ikke kan se naturen slik jeg gjør nå, foretrekker jeg å forbli blind, for å bevare minnet om den skjønnheten jeg alltid har sett.»
Da Første verdenskrig brøt ut i 1914, fordypet Monet seg i arbeidet med store malerier. Han sa at arbeidet hjalp ham å unngå å tenke på disse triste tidene. «Jeg skammer meg over at jeg studerer disse ubetydelige fargene og formene, samtidig som så mange mennesker opplever død og lider.»
Etter at Første verdenskrig var over, i november 1918, skrev han til sin gamle venn, statsminister Georges Clemenceau Prime Minister Georges Clemenceau, og donerte disse to verkene for å feire krigens slutt.
Gråtepiltrærne ble brukt som et minnesmerke, og symboliserte sorg og erindring. Monet forestilte seg at folk som betraktet dette verket, ville falle inn i en fredfull, meditativ tilstand, og føle seg omsluttet av det uendelige vannet i maleriet. På overflaten av dammen reflekterte piletrærne seg, og skillet mellom de virkelige trærne og refleksjonen i vannet forsvant, de smeltet sammen. Virkelighet og illusjon forenes i en flytende mikroverden. Til en viss grad.
På et annet bilde med gråtepiltrær, der den nedre delen av en trestamme og halve pilen henger nær vannoverflaten, antydes det en person som gråter med senket hode.
Mesteparten av innholdet ovenfor ble notert mens jeg gikk rundt, og jeg skrev også ned noen tanker mens jeg betraktet hvert enkelt verk. Siden kun det tredje utstillingsrommet tillot fotografering (åtte verk), og det å ta manuelle notater gjorde det hele mer minneverdig og ga en uforstyrret fordypning. I tillegg var utstillingslokalene plassert i første og andre kjelleretasje, og lengst nede var det ikke eng engang mobilsignal – også en utmerket grunn til å fordype seg. Audioguiden isolerte meg også fra folkemengden og sendte meg rett inn i en dyp konsentrasjonsmodus. Innholdet i guiden var også fremragende, og løftet utstillingsopplevelsen flere hakk. Jeg anbefaler alle å leie en. Særutstillingen var ikke kjempestor, men jeg tilbrakte over tre timer der.
Utstillingen i Tokyo er nå avsluttet, men den vil fortsette å vises i Kyoto senere, så de som gikk glipp av den, har fortsatt en sjanse. Jeg likte denne utstillingen utrolig godt; det var tydelig at den var svært nøye kuratert og av svært høy kvalitet. Jeg klarte ikke å motstå å handle i museumsbutikken og kjøpte noen postkort og en utstillingskatalog i begrenset opplag. Den samlede kvaliteten og opplevelsen av denne utstillingen (bortsett fra at det var veldig mange mennesker) var helt fantastisk og anbefales på det varmeste.
Du kan se en rask gjennomgang av katalogen i en video på min X-post => x.com/Philo2022
