Ikke medfødt talent: Sannheten om IQ, målrettet praksis og kreativitet
Kognitiv forsker Scott Barry Kaufman er spesialisert på studiet av intelligens, kreativitet og menneskelig potensial. I boken sin utforsker han hvordan vi lærer, og utfordrer de innarbeidede og snevre oppfatningene mange har av “IQ” og “talent”. Gjennom egne erfaringer gir han nytt håp og nye muligheter til dem som er blitt stemplet med “lærevansker”.
Jeg har lest 100 bøker i år, og dermed nådd mitt årlige lesemål. Bøkene jeg har lest spenner over et bredt spekter av felt, inkludert vitenskap, medisin, psykologi, kunst, samfunnsvitenskap, litteratur og investering/handel. Mange av dem var fremragende, og jeg har derfor satt sammen en liste med anbefalinger. Det finnes utrolig mange gode bøker verdt å lese, men for å holde listen over anbefalinger håndterbar, har jeg plukket ut kremen av kremen. Alle bøkene nedenfor har jeg gitt minst fire, om ikke fem, stjerner (av fem mulige).
Enten de har utvidet mitt perspektiv, forbedret min forståelse, tilført verdifull kunnskap, eller dypest sett berørt min sjel med glede eller sorg – disse bøkene vil jeg lese om igjen i fremtiden. Det sier mye om vekten de har i mitt hjerte, og understreker verdien av denne anbefalingslisten.
Her er den andre anbefalingen:
«Ikke medfødt talent: Sannheten om IQ, målrettet praksis og kreativitet – Scott Barry Kaufman»
Originaltittel: Ungifted: Intelligence Redefined – Scott Barry Kaufman
Hvem bør lese denne boken:
- De som er interessert i kognitiv vitenskap, psykologi og pedagogikk.
- De som ønsker å utfordre seg selv eller utforske sitt potensial.
- Foreldre og lærere som er opptatt av spesialpedagogikk eller utvikling av flere intelligenser.
Da jeg først så tittelen, antok jeg at dette var enda en selvhjelpsbok i den litt “cheesy” sjangeren. Men da jeg begynte å lese, oppdaget jeg at det var et akademisk verk innen kognitiv vitenskap. Mange har gitt boken lav score på grunn av den akademiske stilen, men jeg elsket den! Hvis man liker bøker med en mer akademisk tilnærming, vil man finne den svært givende å lese, hovedsakelig på grunn av den høye informasjonsdensiteten, de mange tankevekkende diskusjonene og de solide akademiske argumentene.
Forfatteren, Scott Barry Kaufman, er en amerikansk kognitiv forsker som spesialiserer seg på intelligens, kreativitet og menneskelig potensial. I boken sin utforsker han ikke bare det velkjente temaet “hvordan vi lærer”, men utfordrer også offentlighetens fastlåste og snevre syn på “IQ” og “talent”. Han bruker sine egne erfaringer for å tilby nye muligheter og håp til dem som har blitt stemplet med merkelapper som “lærevansker” eller “manglende evner”.
Utfordrer tradisjonelle IQ-tester
Et av bokens høydepunkter er den dristige utfordringen av tradisjonelle IQ-tester. Kaufman presenterer en rekke studier og eksempler som viser hvordan mange mennesker som er blitt ekskludert fra kategorien “høy IQ” av testene, likevel har oppnådd fremragende resultater på ulike felt. Han forteller selv om hvordan han som barn tok en IQ-test, men på grunn av overdreven angst og manglende tilpasning til standardiserte prøver, fikk en lav score som førte til at han ble stemplet med lærevansker:
“Med hver eneste oppgave tvilte jeg på meg selv. For hver ny oppgave så jeg flere mulige svar… Dessverre hadde ikke denne testen noen score for kreativitet… Og slik, med én test, ble min skjebne beseglet.”
Nettopp derfor forstår han bedre enn de fleste situasjonen for barn som blir stemplet med “lav IQ” eller “vansker”. IQ-tester fokuserer bare på enkelte dimensjoner, mens mange andre evner ikke kommer frem i tradisjonelle IQ-tester og eksamener, og kan ikke defineres av et enkelt tall.
På et bredere plan bør vi betrakte “intelligens” som et sett av flerdimensjonale evner, snarere enn en enkel skala. I tillegg til språklig, matematisk og logisk kompetanse, bør intelligens også omfatte dimensjoner som kunst, musikk, romlig forståelse, sosial kommunikasjon, kreativitet, tankemangfold, lidenskap, handlekraft og utholdenhet. Disse evnene påvirker også hverandre gjensidig.
Å måle intelligens med en enkelt IQ-score var heller ikke Binets opprinnelige intensjon. Binet var dessverre isolert fra den akademiske verden, og hans forskningsresultater ble ikke verdsatt, og ble til og med misbrukt. Som utviklingspsykolog Robert Siegler uttrykte det: “Det er ytterst ironisk at folk så sterkt tror at Binets største bidrag var å forenkle intelligens til et enkelt tall – IQ-scoren – men et tilbakevendende tema i Binets forskning var intelligensens bemerkelsesverdige mangfold.”
Binet og Simon utviklet opprinnelig “Binet-Simon Intelligensskala” for å hjelpe utdanningssektoren med å identifisere barn som kunne trenge ekstra støtte i det vanlige skolesystemet. Men i Frankrike på den tiden var mange bare interessert i å identifisere og “eliminere” “barn med intellektuelle mangler”, uten noen intensjon om å forbedre undervisningsmetodene eller hjelpe disse barna til å utvikle seg. Denne trenden spredte seg gradvis over hele verden.
Potensial er dynamisk og i utvikling
Et annet viktig poeng fra Kaufman er at potensial ikke er et statisk konsept, men noe som stadig endrer seg gjennom praksis og erfaring.
Michael Jordan ble ikke født med evnen til å dunke fra straffelinjen; hans eksepsjonelle talenter og egenskaper var ikke medfødte. Genkoding er ikke til for å forme egenskaper, men for å syntetisere proteiner. Vi er verken utelukkende et produkt av arv eller miljø. Miljøet og genene våre er uløselig knyttet sammen, og hver eneste egenskap utvikles i samspillet mellom genene og omgivelsene. Arv og miljø er ikke motsetninger, men utfyller hverandre.
«Store prestasjoner» er et resultat av samspillet mellom en rekke faktorer, inkludert utviklingen av personlige egenskaper, akkumulering av livserfaring, muligheter og tilfeldigheter. Ferdighetene som avgjør prestasjoner på IQ-tester, er bare en liten del av de mange faktorene som bidrar til store prestasjoner.
Små genetiske fordeler kan vokse eksponentielt i de rette omgivelsene – dette er multiplikatoreffekten. Gener og miljø påvirker hverandre gjensidig; gener velger aktivt miljøer som best samsvarer med dem, og miljøet vil i sin tur forsterke eller hemme disse egenskapene. «Store prestasjoner» er ikke medfødte, men krever tid å utvikle. Og IQ-tester kan verken avgjøre eller forutsi «store prestasjoner».
Potensial er et konstant skiftende mål. Jo mer vi engasjerer oss i noe, desto mer øker vårt potensial. Det finnes ingen ekte “IQ-terskel” i noe felt, så ikke sett grenser for deg selv; våg å prøve. Dream big!
Dette er også noe jeg har sagt tidligere:
Når det gjelder “angrer”, hører man ofte folk si at de angrer på å ha gjort XXX, og at livet deres ville vært helt annerledes i dag om de hadde valgt A i stedet for B. Men livet består ikke av bare ett valg, men utallige valg. Å velge feil et par ganger er irrelevant; man kan stadig korrigere kursen senere, og til slutt vil man vende tilbake til gjennomsnittet. Hva slags person du til syvende og sist blir, er ikke på grunn av flaks eller feil, men fordi du selv velger å bli den personen.
Nevromangfold: Et inkluderende perspektiv på forskjeller
Forfatteren presenterer et mer inkluderende perspektiv på mennesker med autisme spektrumforstyrrelse (ASF), ADHD, dysleksi og lignende. Disse gruppene har ofte unike styrker på visse områder. Dette sammenfaller perfekt med det moderne konseptet nevromangfold (Neurodiversity), som understreker at slike personlighetstrekk ikke er mangler, men heller bør betraktes som en del av menneskelig evolusjon og uttrykk for mangfold.
Ulike nevrologiske trekk kan vise spesifikke fordeler på visse områder. For eksempel kan personer med ADHD ha en sterkere kreativitet, individer med autisme kan utvise enestående konsentrasjon eller hukommelse innenfor bestemte felt, og dyslektikere kan ha unike fordeler innen det visuelle området.
Forfatteren, Scott Barry Kaufman, ble som barn diagnostisert med lærevansker. Men dypt inne følte han at hans evner strakte seg lenger enn det. Han viet seg derfor til å studere kognitiv vitenskap om menneskelig potensialutvikling, for å forstå sine egne grenser og hva han faktisk kunne oppnå. Bokens hovedfortelling springer ut fra smerten forårsaket av stempelet “lærevansker”. Han ønsket på egen hånd å bryte stereotypiene rundt denne merkelappen, deretter utfordre og motarbeide hele IQ-vurderingssystemet, og til slutt oppnådde han en suksess som overgikk alles forventninger. Han håper at hans erfaringer og forskningsresultater kan gi andre inspirasjon og oppmuntring. Derfor er denne boken både vitenskapelig og personlig, full av refleksjon og preget av dyp menneskelig omsorg – absolutt verdt å lese.
Det jeg har nevnt i denne teksten, er for øvrig bare toppen av isfjellet; boken inneholder så mye mer verdifullt innhold. Du vil oppdage at mange av konklusjonene i boken stemmer overens med de man finner i velkjente selvhjelpsbøker (personlig utviklingslitteratur), men her får man endelig en vitenskapelig forklaring på hvorfor mange av disse innsiktene om personlig vekst er gyldige. Den kan med rette kalles den vitenskapelige bibelen for bøker om personlig utvikling.